1. Problemstilling
Beskyttelsesstrømtransformatoren (TA) brukes hovedsakelig i forbindelse med relébeskyttelsesanordningen for å gi et signal til reléanordningen for å kutte av feilkretsen og beskytte sikkerheten til strømsystemet i tilfelle kortslutningsoverbelastning eller andre feil i køen. Dens arbeidsforhold er helt forskjellige fra de for måletransformatorer, som bare trenger å ha passende nøyaktighet innenfor det normale driftsområdet til en enkelt strøm. Når man passerer gjennom en feil kortslutningsstrøm, håper man at transformatoren vil mettes så raskt som mulig for å beskytte måleinstrumentet mot skader forårsaket av kortslutningsstrømmen. Førstnevnte begynner først å fungere når strømmen er flere ganger eller titalls ganger høyere enn normalt, og dens feil (strøm- og fasefeil) må være innenfor feilkurveområdet. Ved vurdering av både strømfeil og faseforskjeller samtidig benyttes sammensatte feil.
Når primærstrømmen i1 til den beskyttende TA er liten, endres sekundærstrømmen i2 lineært; Når i1 øker til et visst nivå, er den magnetiske tettheten i transformatorkjernen svært høy. På grunn av ikke-lineariteten til ferromagnetiske materialer har eksitasjonsstrømmen i0 et høyt innhold av høyordens harmoniske, med en spiss bølgeform som er langt fra en sinusbølge. Selv om il er en ideell sinusbølge, er ikke i2 sinusformet.

Ikke-sinusformede wavelets kan ikke analyseres ved hjelp av fasediagrammer og krever bruk av sammensatt feil (konseptuell analyse), noe som fører til en rask økning i i0, tilsvarende at noen i1 ikke blir konvertert til i2, og i2 og i1 no lengre endres proporsjonalt, og dermed øke TA-feilen.
Når en kortslutningsfeil oppstår i kraftsystemet og forårsaker relébeskyttelse, er kortslutningsstrømmen i veldig stor, vanligvis mer enn 10 ganger merkestrømmen, noe som øker feilen og setter følsomheten og selektiviteten til beskyttelsesanordningen i fare.
I tillegg er TA selv i prinsippet en spesiell transformator, og transformatorer har krav om å operere med merkelast. Derfor, hvis belastningen på sekundærsiden av TA overskrider dens nominelle sekundære belastningsverdi, vil den også øke feilen.
2. Løsningsideer
Som nevnt ovenfor er TA-feil uunngåelig, og dens størrelse er relatert til eksitasjonsegenskapene til TA-jernkjernen og den sekundære sidebelastningen.
For å kontrollere denne feilen, er det nødvendig å håndtere forholdet mellom den maksimale feilen i ved plasseringen av TA, forholdet mellom denne strømmen og nominell i1, nominell strømforhold og den nominelle sekundære belastningen. Derfor er det nødvendig å forstå begrepene nøyaktighetsnivå og dets relaterte nøyaktighetsnivågrenser, nominell strømforhold og nominell belastning. For å løse dette problemet er det nødvendig å velge riktig nøyaktighetsnivå basert på den faktiske situasjonen til transformatorstasjonen.
For TA som brukes til beskyttelse, er nøyaktighetsnivået nominelt som prosentandelen av den maksimalt tillatte sammensatte feilen under den nominelle nøyaktighetsgrensen i1, etterfulgt av bokstaven "P" som indikerer beskyttelse. Det er faktisk et manuelt spesifisert feilnivåkrav for TA-produksjon. Den nøyaktige grensekoeffisienten refererer til forholdet mellom i1max som kan oppfylle kravene til sammensatt feil til den nominelle i1. Nominell strømforhold refererer til forholdet mellom klassifisert i1 og i2. Nominell belastning er den sekundære belastningsverdien som brukes til å bestemme nøyaktighetsnivået til transformatoren.
I den tidlige nasjonale standarden "Current Transformer" (GBl208-75) ble det fastsatt at nøyaktighetsnivået for TA-beskyttelse var B og D. Når du velger nøyaktighetsnivået til TA for beskyttelse, bør 10 % feilkurven være verifisert for å sikre at strømfeilen ikke overskrider den angitte verdien under kortslutning. For øyeblikket angir den nye versjonen et nøyaktighetsnivå på henholdsvis 5P og 10P, noe som indikerer en sammensatt feilgrense på 5 % og 10 % ved den nominelle nøyaktighetsgrensen i1; Standardverdiserien for dens nøyaktighetsgrensekoeffisient inkluderer 5, 10, 15, 20, 30, etc., som indikerer at under kortslutningsfeil, hvis multiplumet av kortslutningsstrømmen i sammenlignet med den nominelle i1 er mindre enn dette verdi, kontrolleres feilen innenfor nøyaktighetsnivåområdet.
Derfor kan to konklusjoner trekkes: 1) Når du velger nøyaktighetsnivået til TA for beskyttelse, bør nøyaktighetsgrensekoeffisienten velges samtidig, slik som 5P20 og 1200/5A, som betyr at når i ikke er mer enn 20 ganger den nominelle i1, dvs. ikke mer enn 20 × 1200=24 kA, er den sammensatte feilen ikke mer enn 5 %; 2) Ved å velge begge retninger kan nominell strømforhold bestemmes nøyaktig basert på gitt ilmax, sekundær belastningsverdi og 10 % feilkurve for å bestemme grensekoeffisienten; Den nøyaktige grensekoeffisienten kan også velges basert på gitt i1max, nominell strømforhold og 10 % feilkurve, og nominell sekundærlast og sekundærkabeltverrsnitt kan velges basert på 10 % feilkurven.
Under stabil drift bør sekundærbelastningen til TA oppfylle kravet til en 10 % feilkurve. Så lenge den faktiske sekundære belastningen til TA er mindre enn belastningen tillatt av 10 % feilkurven, bør målefeilen være innenfor 10 %. Jo større sekundærbelastningen er, jo lettere er det for jernkjernen å mette.






